Etter en dag forelesning og arbeid
i grupper om god klasseledelse, må jeg innrømme at jeg utover ettermiddag og
kveld ble litt i tvil om min egen rolle som kompetent lærer. Tanker som kom opp
var hvordan opplever mine elever læringsmiljøet i klassen? Spørsmål som hva er
det jeg gjør, og ikke minst hvor bevisst er jeg på det jeg gjør? Etter å ha
drøftet disse spørsmålene med kollegaer, viser det seg at dette er spørsmål som
mange stiller seg i rollen som lærer, og som vi kanskje bør stille oss selv
innimellom. Etter en tid som lærer, har nok de fleste funnet sin læringsstil og
måter for å skape gode relasjoner til elevene, men av og til kan det være
fruktbart å reflektere over hva en faktisk gjør og hvorfor. Gjennom studietiden
har jeg lært mest av å observere andre lærere i klasserommet. Det har medført
en bevisstgjøring på lærerens betydning for elevenes trivsel og læringsutbytte.
På den andre siden, det var svært klargjørende å bli observert av en annen
lærer i eget klasserom. Det som for meg er en selvfølge og ubevisst måte å møte
elevene på og organisere undervisningen, kunne observatøren sette inn i et
teoretisk perspektiv. Slik fikk hun sagt mye om hva jeg gjorde riktig og hva
jeg kunne bli bedre på.
Når vi snakker om ledelse generelt,
og ikke minst i skolen, gjør vi et skille mellom autoritær og autoritativ
ledelse. Den autoritære leder forsøker å få kontroll over gruppen ved hjelp av
tvang og trusler; der relasjonen lærer-elev er bygget på et skjevt maktforhold
hvor læreren er den som sitter med all makt, og eleven er underlagt lærerens
velvilje og aksept. Etter hvert vet vi, og dette underbygges av dagens
forskning, at i motsetning til den autoritære ledelse, så er den autoritative
ledelse bygd på tillit og respekt til den enkelte elev (Bråtveit 2012).
Motivasjonen til å nå sine mål må ha sitt fundament i en forklaringsmodell der
læringen gir mening. Enklere sagt; den autoritative lærer formidler på en slik
måte at stoffet blir interessant og meningsfylt for elevene. Men hva da med en autoritær lærer som
brenner for sitt fag og formidler det på en interessant måte? Mine tanker går
tilbake til studenttiden på universitetet, og også et opphold jeg hadde i
Frankrike, hvor læringskulturen var svært autoritær. På tross av dette var
motivasjonen min som elev stor bare i kraft av faget og formidlingen av det. I
begge tilfeller var det liten, eller så å si ingen relasjon mellom lærer og
elev. Hvorfor blir dette aspektet vektlagt så sterkt i retningslinjene for et
godt læringsmiljø i norsk skole? Det er ikke nok at en som lærer er faglig
dyktig og en god formidler, en skal i tillegg være en omsorgsperson som tar
ansvar for det psykososiale miljøet i klasserommet. Jeg har likevel ingen
problemer med å se viktigheten av å opparbeide en nær og god relasjon til elevene.
En relasjon som har et fundament av tillit og respekt forplikter mer for begge
parter, fordi det skapes gode forventninger (jamfør Bergkastet m/flere s24). Et
forhold som er bygd på tillit gir også trygghet. Da kan terskelen for å ta
feile eller ta opp vanskelige ting være lavere, og det er også vanskeligere å
bryte de forventningene som ligger i relasjonen.
Grunnen til at jeg er opptatt av
denne balansen mellom autoritativ og autoritær leder er fordi jeg som lærer for
fremmedspråklige ofte møter elever som har erfaringer fra en autoritær
skolekultur der forholdet lærer-elev i utgangspunktet er svært asymmetrisk. Flere av elevene
kommer fra en kultur der det ikke er uvanlig med fysisk avstraffelse som en del
av skolehverdagen. I tillegg blir ofte autoriteter sett på med en generell
mistro. I enkelte kulturer og land blir personer i det offentlige apparatet
sett på som at de arbeider mer for seg selv enn for innbyggerne de egentlig er
ansatt for å tjene. I overgang til et norsk skolesystem, der lærerrollen er en
helt annen, og der det er forventet at læreren skal involvere seg relasjonelt
med elevene opplever jeg dette som en balansegang. Når elevene sine
forventninger til min rolle er at jeg skal være autoritær, og min forståelse av
jobben er at jeg skal søke å skape gode relasjoner, må først rollene defineres.
Hvis ikke kan forholdet havarere fordi elevene mister respekten for meg. Det må
altså på plass klare forventninger mellom meg og elevene for å få både en god
relasjon og et godt læringsmiljø. Så, i en klasse med fremmedspråklige elever med
slike ulike erfaringer fra kulturen de kommer fra, må den barrieren som
erfaringer med asymmetriske forhold som mange har, erstattes med forventninger
som er mer i tråd med slik jeg ønsker å arbeide som en autoritativ leder for
klassen. I slike situasjoner blir det viktig å skape trygghet. Trygghet
innbyrdes i gruppen og mellom den enkelte elev og meg. For jeg ser fra min
praksis som lærer at slike forestillinger som er kulturelt betinget trenger tid
og mange nye erfaringer for å forandres.
Den autoritative læreren er nok
både ønskelig, og slik skolesystemet er lagt opp hos oss, trolig også den
læreren som skaper de beste læringsresultatene. Men at en autoritær lærer ikke
kan oppnå gode resultater stiller jeg spørsmål ved, selv om en slik lærer nok
også kan etterlate seg tapere langs veien. Jeg begynte over her med å nevne min
usikkerhet om hvordan elevene jeg møter i det daglige oppfatter læringsmiljøet.
Å bli trygg på seg selv som lærer tror jeg er en prosess som kanskje vil vare
hele karrieren; en vil kanskje alltid gå med en usikkerhet i magen om hvordan
elevene oppfatter læringsmiljøet og meg selv som lærer. Men at det er
enklere å bli trygg som en autoritativ lærer er jeg ikke i tvil om; trygge
relasjoner basert på tillit og respekt skaper også rom for kritiske
tilbakemeldinger begge veier.
Kilder:
Bergkastet, Inger, Lasse Dahl og
Kjetil A. Hansen (2009) Elevenes
læringsmiljø – lærerens muligheter. En praktisk håndbok i relasjonsorientert
klasseledelse. Oslo, Universitetsforlaget.
Bråtveit, Kjell Inge (2012) ”If You
Can¢t Beat ¢em Induce Them to Join
You. Autoritativ klasseledelse.” Forelesning på HSH 26.01.2012.
