I vinterferien pakket vi ned bil med hund og barn og reiste opp i vinterland; nærmere sagt, Kongsberg. Fra surt og blåst i vest til snøvær og kaldt i øst. De skogkledde fjellene lå tunge av snø. Den første morgenen stod vi opp til strålende sol og kaldt vær. Etter en lang prosess med påkledning, la vi ut på ski. Landskapet hadde noe trolsk over seg. Når vi beveget oss inn blandt trærne, åpenbarte et eventyrlandskap seg for oss. De høye bartrærne stod bøyd av snø og lot oss passere i stillhet. En strandet og nedsnødd buss stod i landskapet. Vi passerte den uten å gi den særlig mye oppmerksomhet, men etterhvert trengte den seg på i tankene. Bilder som stillheten ga rom for; bilder på glemsel og fortielse. Hvordan den ikke kan forsvinne selv om den er plassert vekk for å glemmes. Den ble for meg et bilde på håp og drømmer, planer som det ikke ble noe av. Så står den der, etterlatt og innpakket i tett snø, som en dempende svøpe om bevisstheten om det som var.Resultatet ble en serie bilder av bussen og noen ord om de fragmenterte bildene den vekket i meg.
Venter på glemselen
Landskapet innpakket i hvitt, stillhet og nærvær, et påtrengende nærvær.
Pusten, mørke slag fra kroppen slår i våt jord.
Våt, mørk jord svøpt i hvitt.
Lyden av skiene bærer deg over og inn i stillheten.
Innpakket, svøpt i glemsel står trærne der.
Tankene pakkes ut, blir tydelige, påtrengende, lager lange spor som strekker seg ut, utover, opp og helt til konturene forsvinner i hvitt og sporene står igjen som minner, tydelige skjelett av det som var.
Illusjonen om det som lå foran, det som skulle komme.
Bussen venter på glemselen som aldri gir etter, bare lar seg svøpe inn i fortielse og myke, tykke vegger som forsvinner av brutal varme og lysets nådesløshet som i sin letthet glemmer hva som en gang var og er.
Bildene kan du se på: http://www.photoblog.com/hbtornes/2009/02/27/venter-p-glemselen.html
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar