Relasjon lærer elev

Etter en dag forelesning og arbeid i grupper om god klasseledelse, må jeg innrømme at jeg utover ettermiddag og kveld ble litt i tvil om min egen rolle som kompetent lærer. Tanker som kom opp var hvordan opplever mine elever læringsmiljøet i klassen? Spørsmål som hva er det jeg gjør, og ikke minst hvor bevisst er jeg på det jeg gjør? Etter å ha drøftet disse spørsmålene med kollegaer, viser det seg at dette er spørsmål som mange stiller seg i rollen som lærer, og som vi kanskje bør stille oss selv innimellom. Etter en tid som lærer, har nok de fleste funnet sin læringsstil og måter for å skape gode relasjoner til elevene, men av og til kan det være fruktbart å reflektere over hva en faktisk gjør og hvorfor. Gjennom studietiden har jeg lært mest av å observere andre lærere i klasserommet. Det har medført en bevisstgjøring på lærerens betydning for elevenes trivsel og læringsutbytte. På den andre siden, det var svært klargjørende å bli observert av en annen lærer i eget klasserom. Det som for meg er en selvfølge og ubevisst måte å møte elevene på og organisere undervisningen, kunne observatøren sette inn i et teoretisk perspektiv. Slik fikk hun sagt mye om hva jeg gjorde riktig og hva jeg kunne bli bedre på.

Når vi snakker om ledelse generelt, og ikke minst i skolen, gjør vi et skille mellom autoritær og autoritativ ledelse. Den autoritære leder forsøker å få kontroll over gruppen ved hjelp av tvang og trusler; der relasjonen lærer-elev er bygget på et skjevt maktforhold hvor læreren er den som sitter med all makt, og eleven er underlagt lærerens velvilje og aksept. Etter hvert vet vi, og dette underbygges av dagens forskning, at i motsetning til den autoritære ledelse, så er den autoritative ledelse bygd på tillit og respekt til den enkelte elev (Bråtveit 2012). Motivasjonen til å nå sine mål må ha sitt fundament i en forklaringsmodell der læringen gir mening. Enklere sagt; den autoritative lærer formidler på en slik måte at stoffet blir interessant og meningsfylt for elevene.  Men hva da med en autoritær lærer som brenner for sitt fag og formidler det på en interessant måte? Mine tanker går tilbake til studenttiden på universitetet, og også et opphold jeg hadde i Frankrike, hvor læringskulturen var svært autoritær. På tross av dette var motivasjonen min som elev stor bare i kraft av faget og formidlingen av det. I begge tilfeller var det liten, eller så å si ingen relasjon mellom lærer og elev. Hvorfor blir dette aspektet vektlagt så sterkt i retningslinjene for et godt læringsmiljø i norsk skole? Det er ikke nok at en som lærer er faglig dyktig og en god formidler, en skal i tillegg være en omsorgsperson som tar ansvar for det psykososiale miljøet i klasserommet. Jeg har likevel ingen problemer med å se viktigheten av å opparbeide en nær og god relasjon til elevene. En relasjon som har et fundament av tillit og respekt forplikter mer for begge parter, fordi det skapes gode forventninger (jamfør Bergkastet m/flere s24). Et forhold som er bygd på tillit gir også trygghet. Da kan terskelen for å ta feile eller ta opp vanskelige ting være lavere, og det er også vanskeligere å bryte de forventningene som ligger i relasjonen.

Grunnen til at jeg er opptatt av denne balansen mellom autoritativ og autoritær leder er fordi jeg som lærer for fremmedspråklige ofte møter elever som har erfaringer fra en autoritær skolekultur der forholdet lærer-elev i utgangspunktet er  svært asymmetrisk. Flere av elevene kommer fra en kultur der det ikke er uvanlig med fysisk avstraffelse som en del av skolehverdagen. I tillegg blir ofte autoriteter sett på med en generell mistro. I enkelte kulturer og land blir personer i det offentlige apparatet sett på som at de arbeider mer for seg selv enn for innbyggerne de egentlig er ansatt for å tjene. I overgang til et norsk skolesystem, der lærerrollen er en helt annen, og der det er forventet at læreren skal involvere seg relasjonelt med elevene opplever jeg dette som en balansegang. Når elevene sine forventninger til min rolle er at jeg skal være autoritær, og min forståelse av jobben er at jeg skal søke å skape gode relasjoner, må først rollene defineres. Hvis ikke kan forholdet havarere fordi elevene mister respekten for meg. Det må altså på plass klare forventninger mellom meg og elevene for å få både en god relasjon og et godt læringsmiljø. Så, i en klasse med fremmedspråklige elever med slike ulike erfaringer fra kulturen de kommer fra, må den barrieren som erfaringer med asymmetriske forhold som mange har, erstattes med forventninger som er mer i tråd med slik jeg ønsker å arbeide som en autoritativ leder for klassen. I slike situasjoner blir det viktig å skape trygghet. Trygghet innbyrdes i gruppen og mellom den enkelte elev og meg. For jeg ser fra min praksis som lærer at slike forestillinger som er kulturelt betinget trenger tid og mange nye erfaringer for å forandres.

Den autoritative læreren er nok både ønskelig, og slik skolesystemet er lagt opp hos oss, trolig også den læreren som skaper de beste læringsresultatene. Men at en autoritær lærer ikke kan oppnå gode resultater stiller jeg spørsmål ved, selv om en slik lærer nok også kan etterlate seg tapere langs veien. Jeg begynte over her med å nevne min usikkerhet om hvordan elevene jeg møter i det daglige oppfatter læringsmiljøet. Å bli trygg på seg selv som lærer tror jeg er en prosess som kanskje vil vare hele karrieren; en vil kanskje alltid gå med en usikkerhet i magen om hvordan elevene oppfatter læringsmiljøet og meg selv som lærer. Men at det er enklere å bli trygg som en autoritativ lærer er jeg ikke i tvil om; trygge relasjoner basert på tillit og respekt skaper også rom for kritiske tilbakemeldinger begge veier.

  

Kilder:

Bergkastet, Inger, Lasse Dahl og Kjetil A. Hansen (2009) Elevenes læringsmiljø – lærerens muligheter. En praktisk håndbok i relasjonsorientert klasseledelse. Oslo, Universitetsforlaget.

Bråtveit, Kjell Inge (2012) ”If You Can¢t Beat ¢em Induce Them to Join You. Autoritativ klasseledelse.” Forelesning på HSH 26.01.2012.

Kontroll

Jeg arbeider for tiden med en serie hvor kontroll er tema. Eg har kalla det jernbur, der elementer som stein, sand, jern og selfølgelig bevegelig vann er satt samen i en kollasj for å utrykka behovet me  har for å systematisera og kartlegga verden. Eg blei så inspirert av lederartikkelen te Tom Hetland i dag 07.08.09 i Aftenbladet. Han henviser til Habermas som advarte at byråkratiet kan enda med at menneskelivet blir sperra inne i et jernbur av regelbasert, rasjonell kontroll....systemverda erobrer livsverda.  Kloke ord...det gjorde at eg kunne bli ferdige med bildet. 

http://www.photoblog.com/hbtornes/2009/08/07/

Venter på glemselen

I vinterferien pakket vi ned bil med hund og barn og reiste opp i vinterland; nærmere sagt, Kongsberg. Fra surt og blåst i vest til snøvær og kaldt i øst. De skogkledde fjellene lå tunge av snø. Den første morgenen stod vi opp til strålende sol og kaldt vær. Etter en lang prosess med påkledning, la vi ut på ski. Landskapet hadde noe trolsk over seg. Når vi beveget oss inn blandt trærne, åpenbarte et eventyrlandskap seg for oss. De høye bartrærne stod bøyd av snø og lot oss passere i stillhet. En strandet og nedsnødd buss stod i landskapet. Vi passerte den uten å gi den særlig mye oppmerksomhet, men etterhvert trengte den seg på i tankene. Bilder som stillheten ga rom for; bilder på glemsel og fortielse. Hvordan den ikke kan forsvinne selv om den er plassert vekk for å glemmes. Den ble for meg et bilde på håp og drømmer, planer som det ikke ble noe av. Så står den der, etterlatt og innpakket i tett snø, som en dempende svøpe om bevisstheten om det som var.

Resultatet ble en serie bilder av bussen og noen ord om de fragmenterte bildene den vekket i meg. 

Venter på glemselen

Landskapet innpakket i hvitt, stillhet og nærvær, et påtrengende nærvær.

Pusten, mørke slag fra kroppen slår i våt jord.

Våt, mørk jord svøpt i hvitt.

Lyden av skiene bærer deg over og inn i stillheten. 

Innpakket, svøpt i glemsel står trærne der.

Tankene pakkes ut, blir tydelige, påtrengende, lager lange spor som strekker seg ut, utover, opp og helt til konturene forsvinner i hvitt og sporene står igjen som minner, tydelige skjelett av det som var.

Illusjonen om det som lå foran, det som skulle komme.

Bussen venter på glemselen som aldri gir etter, bare lar seg svøpe inn i fortielse og myke, tykke vegger som forsvinner av brutal varme og lysets nådesløshet som i sin letthet glemmer hva som en gang var og er.

Bildene kan du se på:  http://www.photoblog.com/hbtornes/2009/02/27/venter-p-glemselen.html

Inspirasjon fra Italia

Vel tilbake fra Italiaturen til gråvær og hverdag er kameaet fullt av bilder fra turen, og hodet fullt av nye prosjekt for høsten.

Vi hadde på forhånd tenkt oss en loffe tur med ryggsekk og la turen ta den retning og form som falt seg inn, men fant ut underveis at vi trivdes bedre å roe ned tempoet og la den italienske atmosfæren synke inn. Det meste av bildene er tatt ved Liguria kysten i området Les cinqe Terre. Området er et naturreservat hvor landsbyene klamrer seg til klippene og havet er krystallklart. Ved soloppgang pakket vi ryggsekk med mat og vin og la ut på vandring fra landsby til landsby. Møtet med folket og den dramatiske naturen resulterte i mange flotte minner og bilder. Bildene er tenkt til råmateriale til bruk i prosjekter framover, men jeg tenkte at det ville være kjekt å dele bildene slik de er i utgangspunktet med andre. De er i to serier: Skrift og grafitti og en serie med forskjellige stemningsbilder.

Bildene finner Photobloggen: http://www.photoblog.com/hbtornes/2007/08/13/

Tanker og bakgrunn for bildene

Etter mange års erfaring innen grafisk bransje, kultur og språkstudier, arbeider jeg nå med egen produksjon av arbeider i et digitalt grensesnitt mellom foto, maling og grafikk; kalles også mikset media, men jeg foretrekker å betegne det som digital kollasj.
Gjennom et tett samarbeid med Multikunstneren Randy Naylor http://www.randynaylor.com/ har jeg tatt del i mange store prosjekter innen design og flere utsmykningsoppdrag og utstillinger, der jeg har vært med på den digitale bearbeidingen av hans råmaterialer både til digitale bilder og film. Dette har vært en svært lærerik tid, og har bidratt til min egen produksjon av bilder.
De siste årene har jeg studert språk og litteratur ved Universitet i Stavanger. Jeg er opptatt av språket som uttrykk, hvordan det gir form til tanker og erfaringer, men også de begrensninger som ligger i språket. I bildene som har fått navnet Mellom rommene prøver jeg å gi uttrykk til den delen i oss hvor språket ikke strekker til. Bildene beveger seg i et grenseland mellom det sanselige og det bevisste; de vage og flyktige glimtene, som gjerne er vanskelig å plassere inn i en sammenheng.
Råmaterialene som er brukt er egne fotografi, grafikk og malte flater i olje og akvarell. Dette bearbeides på data til en digital kollasj.

Tante Molla presenterer en separatutstilling av Hege Tornes

Stavanger Aftenblad 4.mai 2007

Mellom rommene

Digital Kollasj av Hege Tornes hos Tante Molla fram til 31.mai. Utstilleren har bakgrunn innen grafisk design, og i tillegg til å arbeide med design, har hun gjennom mange år hatt et nært samarbeid med Randy Naylor i produksjonen av hans digitale kunst. I bildene som hun har kalt Mellom rommene prøver hun å gi uttrykk til den delen i oss hvor språket ikke strekker til.